London.

Jeg lurer på hvordan det vil bli å flytte til London om to år. Vil det bli som den drømmen jeg har i hodet, hvor jeg svever rundt på en rosa sky og tar bilder og er lykkelig? Vil jeg bo i et rotete lite kollektiv i en erkebritisk gate, med blå dør og smale trapper og fire hipsterjenter med stripete skjørt og store briller som røyker på kjøkkenet og har hvitvinsfester på en onsdag? Eller vil jeg bo alene, i en bitteliten loftsleilighet med utsikt til en fabrikk på den ene siden og London Tower på den andre? Må jeg ta metroen fra hjemmet mitt til skolen, eller kan jeg gå? Kommer jeg til å bruke fridagene mine på bittesmå kaféer med porselenskatter i vinduene, eller kommer jeg til å sitte og stirre på London Eye fra en benk?

Jeg er så spent. Jeg har aldri turt å tenke på å ta et sånt skritt engang, aldri sett for meg at jeg noensinne ville få muligheten til det, og nå.. nå er muligheten her. Eller, den er her om to år, men jeg har muligheten, og jeg har alle intensjoner om å gripe den. Jeg har sommerfugler i magen, og vil helst sitte og se på leiligheter i den britiske storbyen til enhver tid, finne ut av hvilke provisoriske møbler jeg vil ha, sette opp budsjettplaner for mat og studere menneskene på gaten, høre på den flytende britiske snakkemåten og lære meg å snurre i gatene. Jeg vil gå i knelange skjørt og trenchcoats med fine sjal, og jeg vil sende brev, på gamlemåten, hjem til alle i Norge og klistre små klistremerker på baksiden av konvoluttene. Jeg vil lære meg å leve helt på nytt, i en annen by, i et annet land.

Jeg er bare så himla redd for å reise alene.