Luften står stille i rommet og ettersmaken av salt lakris blir beisk på tungen. Ensom i stuen, men likevel smilende og spent- fullstendig og komplett ubetinget og ubegrunnet. Spent på hva? Fremtiden, planer, drømmer? Hva er det som driver meg?

Hjertet hopper over fire slag, men tar dem igjen i rask forfølgelse etterpå, og nervene ligger på utsiden av huden. Skjelver kanskje litt, men bare litt. Bare av spenning. Ikke at der er noe å være spent for, men jeg ønsker å ivareta følelsen så lenge den er der.

Jeg er nyforelsket igjen. Ikke i en annen person, ikke i en annen gjenstand, men i deg. Det oppsto av seg selv, av ingen god grunn, for ingen god forklaring. Jeg jager den ikke bort, men jeg nyter den. Jeg kjenner det i nesen, i beina, i brystet. Jeg lukker øynene og nyter det.

Hvorfor kommer den nå? Skal jeg overhodet stille spørsmål ved det? Skal jeg fortelle deg om det eller skal jeg la det være? Trenger du å lese at jeg har den samme småsjenerte, ekstatiske og nervøse følelsen jeg hadde for to år siden? Trenger du å lese at den er sterkere enn den har vært før, at den nyforelskelsen jeg har snakket om siden den gangen for alle de årene siden ikke har vært noe annet enn helt vanlig kjærlighet?

Nå er den her, som den var før og når jeg møtte deg for første gang. Den brenner seg inn i sinnet mitt, får meg til å rødme, smile og vri sjenert på meg under dynen. Jeg minnes å ha lange samtaler på nett, minnes å sende meldinger på telefonen med bittesmå hint, uten å prøve å avsløre meg for mye- som jeg alltid klarer. Forventer å sovne alene i kveld, å tenke på hvordan det vil bli å møtes for første gang. På om det blir eller om det forsvinner.

Ikke la den forsvinne, den følelsen. Det føles så godt å ha den i kroppen, å vite at sånn var det. Akkurat sånn. Det føles så godt å vite at jeg fortsatt kan få den følelsen. Bedre enn du aner.

Dette er da kjæresten min. I en hoppesekvens.

Herrefred, vi har det gøy, om ikke annet!

Det er november 2010. Jeg sitter innelåst på et kjøkken i Åsane, har nyklippet pannelugg og en lett rødfarge i kinnene. Jeg sitter med en laptop på bordet foran meg, og bruker ethvert øyeblikk på å snakke med deg, du som sier alle de fantastiske tingene, du som gir meg sommerfugler i magen og som får meg til å rødme sånn som jeg gjør nå. Jeg smiler og flirer smånervøst for meg selv mens sommerfuglene truer med å sprenges ut mellom ribbena mine, utenfor snør det og det eneste jeg ser er gatelyktene nede i veien. Jeg er nyforelsket, jeg er lykkelig og jeg er smånervøs.
Bare noen dager i forkant ligger jeg på et langhåret sort gulvteppe med et headset på ørene. Jeg stirrer opp i taket mens du sover, hører på Bjørk og lurer på hva jeg holder på med. Lurer jeg meg selv? Lurer vi hverandre? Var det meningen at jeg skulle havne i den sengen, eller ville du helst ligge der alene? Alle disse tankene surrer helt til jeg snur meg og ser at du ligger og ser på meg fra sengen, smiler og ber meg komme tilbake under dynen.

Det er den samme følelsen som går igjen hele den vinteren, hver dag jeg kommer opp til den hvite døren i Sandviken med snø rundt beina og blir sluppet inn av et smilende bustehode som pakker meg inn i en varm dyne med varm hud tett til min egen, hver dag jeg sovner i armkroken i den hvite sofaen og hver gang jeg våkner og ser at du er der, at du smiler. Den følelsen som bare blir tryggere og tryggere etterhvert, men som fortsatt sitter fast i systemet, nesten to år etterpå.

For det er det det er nå, nesten to år etterpå. Nesten et år etter du fortalte at en forelskelsesfølelse skjer en gang i et forhold for deg, nesten to år etter at du tok meg med på konsert i en hule, nesten en uke siden vår siste krise, og sommerfuglene returnerer. Ikke bare for meg, men for deg også! Bare å få høre det fra deg bringer tilbake hele følelsen for min del, gjør meg varm i systemet og myk i smilet. Sommerfuglene har vokst på rekordtid og truer atter en gang med å bryte seg ut av kroppen min. Lykkefølelsen svøper seg rundt meg og gjør meg varm, fornøyd og lettere søvnig. Jeg er så glad. Jeg er så lykkelig.

Jeg har jo deg!

 

Jeg har vært et kaos av følelser. Av tanker, frykter og av angst. Jeg har vært som et piggsvin- jeg har ballet meg sammen og skutt ut alle piggene, bare for å holde virkeligheten på avstand. Jeg har vært så redd, så sint på meg selv og på det som var en potensiell situasjon at jeg har skjøvet alt på avstand. Jeg har skjøvet deg på avstand. Det har ikke falt meg inn at jeg har gjort det engang. Tidligere i dag satt jeg innelåst i en liten bås på et kjøpesenter. Jeg satt med hendene i fanget, trippet med føttene og kikket nervøst ned på den hvite plastikken på gulvet. Hundre tanker, tusen tanker på en gang. Også lettelsen. De skjelvende hendene, det dårlig skjulte smilet. Timene i etterkant med tanker og hodet mitt. Det lille hodet mitt som jobber med alt for mye på en gang, ofte så mye at det til slutt ikke jobber i det hele tatt.

Jeg har fått det litt mer på avstand nå. Ikke helt, så klart, for der du ikke tar til deg noe, ingen informasjon, ingen situasjon, ingen følelser eller reaksjoner, tar jeg til meg alt, og jeg sliter med å slippe det. Jeg sliter med å la det gå, å tenke at "Hurra, jeg slapp unna denne gangen også!". Jeg vikler meg inn i et nett av "Dette skulle vært unngått", av "Dette må jeg gjøre annerledes neste gang" og "Herregud, så dum jeg har vært!". Jeg har snakket til deg som om du ikke eksisterte, som om du skulle ha vært en veps i et vindu, en som bare vil komme seg ut i luften, der alt var fint og blomstene luktet. Jeg har føyset deg unna og vært sint. Ikke på deg, men jeg vet godt at det gjerne har virket slik. Det er frykt. Det er ren og skjær frykt, og da stagnerer jeg. Jeg forsvinner inn i hasbeens og wasnots og klarer ikke å krype ut av det før jeg er helt sikker på at sola skinner på den andre siden av hulen. Jeg blir midlertidig hjernedød, schizofren og utrolig paranoid.

Langt i fra et av mine beste personlighetstrekk, jeg vet, men når en krise oppstår er jeg så uendelig dårlig til å takle det, at jeg avreagerer med sinne. Det overrasker meg ikke om det er noe jeg har plukket opp fra min mor, at det er en elendig genetisk egenskap jeg har klart å knote til meg på ett eller annet vis, men det er ikke en unnskyldning, bare en gjennomført dårlig forklaring. Jeg skriver og jeg skriver, kommer med metaforer og anekdoter, men den underliggende setningen jeg sliter så voldsomt med å skrive ned er "Jeg beklager. Jeg har behandlet deg utrolig dårlig og urettferdig, og jeg beklager".

Så. Jeg beklager. Jeg har behandlet deg utrolig dårlig og urettferdig, og jeg beklager. Jeg har vondt i magen når jeg tenker på det, og jeg klarer ikke å legge meg før jeg har forklart meg, skrevet det ned, fått det foreviget på ett eller annet vis. Jeg får meg ikke til å ta kveld, å skulle svinne hen i et kaos av drømmer og farger, før jeg har beklaget meg. Og du fortjener denne unnskyldningen. Jeg blir så fort irrasjonell når jeg er sånn, jeg tenker ikke slik jeg vanligvis gjør. Ikke at jeg normalt sett er så rasjonell og logisk av meg, men jeg har da normalt sett mer vett i hodet enn jeg har hatt i det siste. Depresjonen har slått innover meg som en bølge, og jeg har vært så redd at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg prøver å riste den av meg nå, og jeg gleder meg bare til å komme hjem til deg, å bare være oss. Å kunne ligge i armkroken din i sengen og kjenne hjerteslagene dine igjennom huden. Å stryke hånden igjennom håret ditt. Disse småtingene som jeg tar for gitt, som jeg er i ferd med å gi fullstendig opp på når jeg ikke er meg. For det er det jeg ikke har vært den siste tiden, jeg har ikke vært meg, den meg som du kjenner, den som jeg endelig har klart å bli. Den tålmodige, snille og småsjenerte meg, som ikke hisser seg opp eller stenger deg ute. Det er den jeg vil prøve å finne tilbake til nå. Det er den jeg vil tviholde på, for jeg liker henne. Jeg liker den megen jeg er når jeg er slik.

Unnskyld, min kjære Loke Alexander. Jeg elsker deg.

Min verden er et fint sted, selv når jeg har sår i halsen og ikke føler meg helt på topp. Jeg har mange fine ting rundt meg som gjør meg glad, og jeg liker å tenke på dem, se på dem og omgåes dem. Jeg er heldig.

    

Jeg har venner som bryr seg om meg og som snakker med meg uansett om de har noe fint eller trist å fortelle. Jeg har venner jeg kan ringe, uansett hva det er som skjer og uansett hvor jeg er. Jeg har fine venner som kan både trøste meg og feire med meg, og som liker meg for akkurat den jeg er.

       

Jeg har en perfekt liten datter, en liten jente med stålvilje og myke kinn som kjefter på meg og klemmer meg om hverandre. En liten frøken med søte kjoler og en fortann mindre enn de fleste andre fireåringer. Jeg har en liten ulvepike som elsker meg og som ikke er redd for å vise det. Jeg har en Ylva.
        

Jeg har en fantastisk mamma som er der for meg og som hjelper meg når jeg trenger det. En mamma som gir meg en klem og lager mat til meg på en onsdag, og som elsker lilleulven min like mye som hun elsker meg. En mamma som har gjort feil, og som gjør opp for dem, hver eneste dag, bare ved å være seg selv.

        

Jeg har en kjæreste som nærmest slipper alt han har i hendene når noe går fullstendig galt, en som er med meg der jeg trenger ham og som lar meg stille opp for ham også. En kjæreste som elsker meg og liker meg uansett hvor teit jeg enn er, og som respekterer og godtar meg for den personen jeg er. En som er min.

       

Jeg er den heldigste jeg vet om, og jeg er så glad for alt jeg har. Jeg er så takknemlig at jeg til tider glemmer hvor fint jeg egentlig har det, og akkurat nå kjenner jeg det er godt å ha alle de fine bildene jeg kan legge til, sånn at det går opp for meg hvor heldig jeg egentlig er. Verden er en fin plass, om man bare husker på det fra tid til annen.

      

Bare sånn at du ikke glemmer at denne bloggen eksisterer den også. Litt flåsete tenåringstull, men ja, det passer vel forsåvidt inn her, gjør det ikke?

I dag har jeg hodet fullt av fine tanker. Jeg smiler når jeg tenker på at jeg har på meg ny genser, at jeg har bailyes i glasset, at jeg får sove av å spille The Sims. Jeg smiler av sånne ting som på bildet, og jeg smiler av at vi snart har klart oss, veldig fint skal nevnes, i ett og et halvt år.

Jeg smiler av at vi har det så fint som vi har, at vi kan gå på revetittejakt på kvelden og drikke varm kakao og fryse ved demningen. Jeg smiler av at vi kan sovne med den andres arm rundt oss selv, og at vi kan snuse på hverandre når vi ser hverandre. Jeg har det fint. Jeg er så trygg og tilfreds som jeg ikke kan huske å ha vært før, og nå er det heller ikke skummelt lenger. Det er ikke noe som er skummelt lenger, alt er bare så bra som det kan bli. Nå har jeg liksom bare masse fine ting å glede meg til. Jeg gleder meg til konsert og til kos og til fremtid og til masse, masse smil og kos. Jeg vil ikke noe annet enn å være glad, å gjøre deg glad og å ha det fint.

Ser du, vi har til og med giftet oss her!

Vi er et ektepar på en plass, i hvertfall! Tihi. Og nei, ta det helt med ro, det er ikke et subtilt hint eller noe i den sjangeren, jeg synes bare det er litt fint. Tenk da, å gifte seg i Frankrike. Sukk.



Du er finest i hele universet. Jeg har vært og sett.

Fant ingen som var like fine, jeg. Heldig, jeg, tenk!