Fordi at sånn er det bare.

Når jeg blir utrygg, sånn som nå, er det greit å kunne gjøre noe konstruktivt. Som å kunne rydde kjøkkenet. Lage seg te. Tenne lys. Blogge i en blogg jeg egentlig blogger alt for sjelden i, i forhold til hva jeg en gang gjorde. Nå blogger jeg ikke så mye i utgangspunktet for tiden, men jeg prøver å komme meg. Jeg vil gjerne komme meg, for jeg vil ikke at vi begge skal glemme denne bloggen, at den skal forsvinne og bare bli en sånn ting som en gang var fin, men som nå er borte. Jeg vil at vi begge skal kunne bruke den, at jeg skal kunne slippe løs alle de rare tingene jeg fra tid til annen går og tenker på, og at du skal kunne lese dem, i ditt tempo, når du føler for det, og kanskje lære mer om meg enn du kanskje visste fra før av- litt som med hemmelighetsmeldingene jeg sender deg i tide og utide.

Tusen takk for en fantastisk fin helg. Tusen takk for deilige morgener med god mat, trygghet og kos. Tusen takk for kvelder med latter og smil, med forståelse og godhet. Jeg har så mange fine tanker i hodet nå om oss, og jeg gleder meg til å kunne trekke dem frem igjen når jeg ikke er fullt så glad eller har det fullt så bra. Jeg klarer ikke helt nøyaktig å sette fingeren på hva som var så bra, eller hvorfor det var så bra- men jeg har bare hatt det vanvittig fint. Du er så god, spesielt når du er i godt humør, slik som du har vært i helgen, og det smitter sånn over på meg. Hadde bare hver dag vært så bra.

Snart har vi vært sammen i et år. I et helt år. Jeg er knapt i stand selv til å forstå hvor fort tiden egentlig har gått, hvor de siste tolv månedene har blitt av. Igjen sitter jeg med sommerfugler i magen og er smånervøs for hva som skal komme til å skje. Jeg sitter og lager scenarioer i hodet på hvordan jeg skal klare å inkorporere noe koselig den 4. november, eller hvordan jeg kan få deg til å smile den dagen. Ikke at det er noe videre spesielt med den dagen, foruten at det var første dagen vi faktisk møttes, men jeg setter pris på den dagen. Jeg setter pris på at jeg endelig fikk møte en som deg, at det faktisk gikk an å møtes for første gang, og snakke som om vi alltid hadde kjent hverandre. Å kunne samle opp sommerfuglene i magen og sende dem ut i et forferdelig nervøst og modig kyss på Hulen. Kanskje det rett og slett bare er det jeg skal gjøre- lure deg med meg ned til Hulen på fredag, bare for å kysse deg. Kanskje det, kanskje.