Mandag.

Så sitter vi her da, jeg og lillemor, klokka halv ti på en av fridagene mine. Hun spiser skive med honning på, og jeg drikker kaffe. Nytraktet kaffe. Jeg kjefter på henne for at hun ikke spiser opp skorpene sine, og snur meg tilbake til mac'en. Jeg tenner et stearinlys på kjøkkenbordet, hun ser på meg og spør "tar du på lys, mamma?" hvorpå jeg svarer "ja, jeg vil jo prøve å gjøre det litt mer koselig her!". Jeg får bare et "mhm" i respons, og ser mistenksomt på henne i det hun sakte og relativt lydløst sklir av stolen sin og sniker seg inn i stuen. Lille fantefjes, lille luring. Jeg prøver atter engang å fokusere på skrivingen min, men da sniker hun seg opp på stolen ved siden av meg og gir meg et flaut blikk, så jeg har ikke hjerte til å gjøre noe annet enn å legge hånden på kinnet hennes og stryke litt på henne. Hun er nå god når hun absolutt vil. Hun henter en katt og en leopard og legger dem mellom armene mine, hvisker "kan du passe på de?" mens hun stryker meg på armen.
Det er mandags morgen i Eidsvåg.

Nøyaktig hvorfor jeg skriver dette er jeg ikke helt sikker på, kanskje for å illustrere hvordan en morgen kan utarte seg her hjemme. Kanskje for å berolige deg. Kanskje for å gi deg et annet inntrykk enn det stadige kaotiske jeg forteller om. Jeg glemmer alltid midtimellom'ene. Jeg glemmer alltid midt-på-trærne. nøyaktig hvorfor gjør jeg det? Hvorfor kan jeg ikke bruke en morgen på å fortelle deg at det er akkurat sånn som dette en helt vanlig morgen er? At den er hverken superbra eller superdårlig? At Ylva gjerne kan finne på å bære rundt på katten som ikke protesterer på noen annen måte enn å vræle? At hun ikke alltid har rasert stuen før jeg våkner om morgenen, men heller bare rotet litt ekstra på en helt forståelig måte, fordi Barbiedukkene trenger jo en seng, så om det er på stuebordet eller på gulvet har vel egentlig ingenting å si, så lenge hun ikke har rørt noe i prosessen? Eller at Ylva fikser maten til katten selv, at hun slipper katten inn og sitter og passer på henne når hun spiser og stryker henne varsomt over ryggen? Hvorfor forteller jeg ikke mer om de dagene? Why not more of the in-betweens?