Katten ligger på bordet og ser teit ut. For hver gang jeg skriver ser hun ut i løse luften, som om noe skal komme sprettende mot henne og tygge henne på venstre øreflipp. Spesielt siden hun faktisk beveger på den venstre øreflippen sin. Jeg har laget til min andre kopp med te, og har ansiktet full av en krem som lukter uvant behagelig (ja, jeg kan faktisk lukte den, tenk det!) og kjenner så smått at jeg begynner å bli trøtt. Om jeg klarer å sove nå, er det et mirakel, rett og slett fordi jeg sovnet på dagen i dag. I dag skal jeg pynte til jul. Hos mormor. Jeg gleder meg egentlig litt til å bli ferdig med julen, jeg. Jeg er også ganske spent på julegavene, egentlig. Ikke fordi jeg lurer på hva jeg får, om det er flott og dyrt og fint og nyttig og sånt, men fordi jeg lurer på hvor mange ugler som er der. Eller kanskje marihøner? Helst ugler.
Jeg skulle ønske jeg fant igjen den uglebamsen jeg hadde når jeg var liten. Jeg skulle ønske jeg kunne vise deg den ene lille tingen som fikk meg til å forelske meg fullstendig i disse nydelige fuglene. Ikke at bamsen jeg hadde var noe ekstravagant og detaljert, men den var søt. Den var hvit, og litt beige på magen. Den hadde lysebrune og mørkebrune vinger som var sydd fast i siden på den- korte vinger. Den hadde beige føtter, beige nebb og lyst beige område rundt nebbet. Den hadde også bamseøyne, i ravfarge, så litt trist ut og hadde hodet på skrå. Kanskje det var det som gjorde at jeg forelsket meg sånn i den- jeg har alltid hatt en tendens til å forelske meg i ting som ser litt triste ut, litt... sårbare. Jeg føler liksom at jeg må beskytte dem, pakke dem inn i tepper og holde dem varme og trygge. Jeg har det litt sånn med deg innimellom også, for øynene dine ser så ofte triste ut. Jeg tør aldri å spørre, for jeg vet ikke om jeg vil vite hvorfor de er så triste.
Post a Comment