Alle disse hverdagene.

Jeg vet ikke hvorfor jeg går inn her for å skrive, men kanskje er det fordi jeg er inspirert. Kanskje det er fordi jeg ser hvor mye fint jeg har rundt meg, og hvor mye jeg forhåpentligvis har å se frem til. Kanskje er det fordi jeg vet at det er du som er min, og ingen andre, og at det er meg du ser på som din. Eller kanskje det er fordi jeg savner deg. Jeg vet ikke helt.

Jeg vet egentlig aldri hvorfor jeg skriver i denne bloggen, sånn, i utgangspunktet. Naturligvis er det fordi jeg har eksplosivt sterke følelser for deg som på en eller annen måte trenger å få utløp, da jeg ikke kan kline leppene av deg hver dag, men det er noe annet som drar meg hit også. Et slags underbevisst behov for å få ut noe, selv om jeg aldri vet helt hva. Det eneste jeg vet er at når jeg er ferdig med å skrive, føler jeg meg tom, helt tømt. Ikke i følelsesmessig forstand altså, men i ordmessig forstand. Som om alle de tingene jeg har lagret der inne bak brystbeinet plutselig har fått slippe ut og komme fri, som om det er bittesmå sommerfugler som endelig har fått vinger og kan prøveflakse dem for første gang. Det er gjerne derfor jeg alltid leser igjennom det jeg har skrevet en ekstra gang før jeg viser det frem til noen- jeg vil liksom se hvordan de klarer seg, om vingene holder dem oppe og lar dem lette. Man prøvekjører alltid noe før man slipper det ut i offentligheten. Eller, i dette tilfellet, deler det med den som betyr mest.

Sengen min har blitt en merkelig dveleplass. Den fungerer ikke lenger sånn som jeg vil den skal, i noen situasjoner. Når du er her, føles senga til tider litt for trang, som om jeg ikke får strukket ut beina nok, men når du ikke er her, er den for stor og for kald, og uansett hvor mye jeg enn legger meg midt i senga før jeg sovner, våkner jeg alltid med nesen mot nattbordet, bare millimeter unna kanten. Det samme gjelder sofaen. Den virker også usigelig liten når du er her, men alt for stor og meningsløs når du er borte. Det er som om den plassen du tar opp, dannes om til et vakuum, et sort hull i det øyeblikket du går ut døren. Som om jeg ikke kan røre det lenger uten at det blir rart. Og når du er her, vel, kanskje kroppen min har overbevist seg selv om at den klarer seg best alene, fordi den har vært nødt til det, og at den ser på deg som en slags inntrenger. Ikke med vilje, naturligvis, men det blir litt som å prøve å spise pesto med rømme- du kjenner jo at det er godt, men pestoen var så god fra før av at du ikke helt klarer å bestemme deg for om det var helt den smaken du ville ha akkurat da, også prøver smaksløkene dine å motarbeide det. Jeg vet ikke, jeg er uhorvelig dårlig på å forklare meg i dag.

Det føles som om jeg har stagnert litt akkurat i dag. Ikke fordi, som jeg nevnte i sted sitter jeg fast i alt det fine, men det bekymrer meg litt også. Jeg er så redd for at den store stygge hverdagen skal komme og slå hull på de rosa boblene mine og sende dem i bakken med en ond latter, slik den har en tendens til å gjøre. Jeg tør aldri å holde på dem lenge nok til at de får feste, men sender dem av gårde sammen med sommerfuglene, og later som om de aldri har eksistert. Jeg skjuler dem for meg selv. Jeg klarer ikke tanken på at de skjøre små boblene skal ødelegges sånn, og de gangene det har skjedd, har jeg fortvilet prøvd å sope sammen såpeskummet igjen, uten hell. Jeg liker det ikke, det skremmer meg. Jeg liker ikke å krangle på telefonen om natten når en av oss har vært ute. Jeg liker ikke at en mistolker noe og den andre skal krangle. Jeg liker ikke at hver gang noe ser ut til å gå rett vei, er det ett eller annet som må komme deisende i bakken og ødelegge det igjen. Det gjør vondt, og det kjennes så unødvendig og urettferdig ut.

Det jeg derimot liker, er at du, selv om du ikke vet det, prøver å lappe det sammen igjen ved å stryke meg i håret til jeg sovner. Du plastrer det med å holde rundt meg på sofaen, og du limer sammen skårene ved å få meg til å le. Du gjør alle disse gode tingene mot meg, og du får meg til å glemme hverdagen for et lite øyeblikk, for en liten time, kanskje til og med en helg, og du lar meg bade i det. I såpeskummet med alle disse rosa boblene som jeg ikke engang er ansvarlig for å ha blåst opp selv, men som du har skummet opp for meg. Du lar meg trives i dem så lenge de varer, og du vet at selv om de sprekker, kan du alltids lage nye. Det skal bare en håndbevegelse til. Det er der du er så god, og det er der jeg føler meg så ivaretatt.

Det er der du blir helten min og redder meg fra hverdagen.