Hjernetåke

Noen dager er det bare sånn. Noen dager er trege, kjipe og ubestemmelige, selv om solen skinner og der begynner å sprette løv ut fra de bitte små knoppene på trærne. Noen dager må man rett og slett se mellom fingrene med, for de er ikke sånn som de egentlig skulle vært. Det er som om et bittelite datavirus har forvillet seg inn i hverdagen og lagt igjen en liten lort på det rene arket med fargestifter og Sans Serif du har blitt tildelt, og gjør det det kan for å søle til hele dagen. Men egentlig er det viruset så mye lettere å få bort enn man selv vet om- noen ganger kan det holde med et smil og et vennlig blikk, andre ganger trenger man kanskje en klem eller noen gode ord, mens man andre dager kanskje bare har behov for å være litt for seg selv. Alle mennesker er forskjellige og har forskjellige behov, og da er det fint å vite at der dagen etter vil stå appelsinmuffins og venter om man bestemmer seg for å tilbringe en natt borte.

Noen dager bare er sånn, de er liksom denne lille grå stripen i en regnbue, den lille unødvendigheten midt i alt det fine som ingen helst vil forholde seg til og som ingen vil tenke på at er tilstede. Men kanskje man trenger en sånn dag? Føles ikke den regnbuen mye mer fargerik når man da kommer tilbake til den? Er det ikke som om det går opp for en på ny at man egentlig har det ganske fint, og ikke har noe å være nedfor for? Kanskje man trenger disse dagene for å huske på det, for å bli påminnet det når den neste dagen kommer. Det gjør det vanskeligere å klage, vanskeligere å ødelegge en virkelig fin dag med en liten bagatell, og man blir så mye mer innstilt på å gjøre det beste ut av den dagen, være det seg å ligge i en park eller å nyte en av årets første utepils på en bortgjemt café i solskinnet i Bergen sentrum.

Kanskje du har hodet ditt fullpakket av ting du aldri fikk gjort, ting du skulle ønske du aldri gav opp eller alle de plagsomme regningene som ligger på kjøkkenbenken, og sånne ting trenger man til tider å tenke på, men da er det viktig at man veier opp med de fine tingene. Det er viktig at man husker på at man har en mørkeblå bok i en skuff som bare venter på å få nye sider fylt med blekk, at man skal jakte på piggsvin ved mørkets frembrudd og drikke varm kakao, eller helt enkelt og greit at man har en ganske så ny og fin gitar stående i stuen. Det er bare tre av de tingene man fort overser eller er flinke til å begrave i det lille oljesølet som på mystisk vis har overtatt hjernen. Eller kanskje det er en liten tåke? En liten hjernetåke?

Det viktigste av alt, uansett hvor mange tegninger man har i boken eller hvor mange fine meldinger man får på telefonen, er å huske på mennesket som har sendt disse tingene i din retning, som har brukt energi, timer og omtanke på å pusle sammen disse tingene. At man faktisk har et helt uavhengig menneske som sitter i en annen del av sin egen by og tenker på en, som faktisk er villig til å gjøre disse små tingene, om så bare for å gjøre hverdagen bitte litt muntrere. At man faktisk har en som setter så stor pris på en og prøver på alle tenkelige måter å vise det. For jeg gjør det, jeg setter veldig stor pris på deg. Du er jo min, du er jo han med håret på skuldrene og skjegg i måkeformasjon på halsen. Du er jo han med lo i navlen og smuler i skjegget, han som jeg hver natt ser frem til å kunne dele seng med igjen. Du er jo kjæresten min, jo. Og jeg elsker deg.

Jeg håper morgendagen din blir bittelitt lysere, litt mer blå, rosa, grønn og gul enn det denne dagen var. Jeg håper du klarer å smile litt mer og se litt lysere på ting.

Jeg savner deg.