,

Jeg har vært et kaos av følelser. Av tanker, frykter og av angst. Jeg har vært som et piggsvin- jeg har ballet meg sammen og skutt ut alle piggene, bare for å holde virkeligheten på avstand. Jeg har vært så redd, så sint på meg selv og på det som var en potensiell situasjon at jeg har skjøvet alt på avstand. Jeg har skjøvet deg på avstand. Det har ikke falt meg inn at jeg har gjort det engang. Tidligere i dag satt jeg innelåst i en liten bås på et kjøpesenter. Jeg satt med hendene i fanget, trippet med føttene og kikket nervøst ned på den hvite plastikken på gulvet. Hundre tanker, tusen tanker på en gang. Også lettelsen. De skjelvende hendene, det dårlig skjulte smilet. Timene i etterkant med tanker og hodet mitt. Det lille hodet mitt som jobber med alt for mye på en gang, ofte så mye at det til slutt ikke jobber i det hele tatt.

Jeg har fått det litt mer på avstand nå. Ikke helt, så klart, for der du ikke tar til deg noe, ingen informasjon, ingen situasjon, ingen følelser eller reaksjoner, tar jeg til meg alt, og jeg sliter med å slippe det. Jeg sliter med å la det gå, å tenke at "Hurra, jeg slapp unna denne gangen også!". Jeg vikler meg inn i et nett av "Dette skulle vært unngått", av "Dette må jeg gjøre annerledes neste gang" og "Herregud, så dum jeg har vært!". Jeg har snakket til deg som om du ikke eksisterte, som om du skulle ha vært en veps i et vindu, en som bare vil komme seg ut i luften, der alt var fint og blomstene luktet. Jeg har føyset deg unna og vært sint. Ikke på deg, men jeg vet godt at det gjerne har virket slik. Det er frykt. Det er ren og skjær frykt, og da stagnerer jeg. Jeg forsvinner inn i hasbeens og wasnots og klarer ikke å krype ut av det før jeg er helt sikker på at sola skinner på den andre siden av hulen. Jeg blir midlertidig hjernedød, schizofren og utrolig paranoid.

Langt i fra et av mine beste personlighetstrekk, jeg vet, men når en krise oppstår er jeg så uendelig dårlig til å takle det, at jeg avreagerer med sinne. Det overrasker meg ikke om det er noe jeg har plukket opp fra min mor, at det er en elendig genetisk egenskap jeg har klart å knote til meg på ett eller annet vis, men det er ikke en unnskyldning, bare en gjennomført dårlig forklaring. Jeg skriver og jeg skriver, kommer med metaforer og anekdoter, men den underliggende setningen jeg sliter så voldsomt med å skrive ned er "Jeg beklager. Jeg har behandlet deg utrolig dårlig og urettferdig, og jeg beklager".

Så. Jeg beklager. Jeg har behandlet deg utrolig dårlig og urettferdig, og jeg beklager. Jeg har vondt i magen når jeg tenker på det, og jeg klarer ikke å legge meg før jeg har forklart meg, skrevet det ned, fått det foreviget på ett eller annet vis. Jeg får meg ikke til å ta kveld, å skulle svinne hen i et kaos av drømmer og farger, før jeg har beklaget meg. Og du fortjener denne unnskyldningen. Jeg blir så fort irrasjonell når jeg er sånn, jeg tenker ikke slik jeg vanligvis gjør. Ikke at jeg normalt sett er så rasjonell og logisk av meg, men jeg har da normalt sett mer vett i hodet enn jeg har hatt i det siste. Depresjonen har slått innover meg som en bølge, og jeg har vært så redd at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg prøver å riste den av meg nå, og jeg gleder meg bare til å komme hjem til deg, å bare være oss. Å kunne ligge i armkroken din i sengen og kjenne hjerteslagene dine igjennom huden. Å stryke hånden igjennom håret ditt. Disse småtingene som jeg tar for gitt, som jeg er i ferd med å gi fullstendig opp på når jeg ikke er meg. For det er det jeg ikke har vært den siste tiden, jeg har ikke vært meg, den meg som du kjenner, den som jeg endelig har klart å bli. Den tålmodige, snille og småsjenerte meg, som ikke hisser seg opp eller stenger deg ute. Det er den jeg vil prøve å finne tilbake til nå. Det er den jeg vil tviholde på, for jeg liker henne. Jeg liker den megen jeg er når jeg er slik.

Unnskyld, min kjære Loke Alexander. Jeg elsker deg.