Følelsen.

Luften står stille i rommet og ettersmaken av salt lakris blir beisk på tungen. Ensom i stuen, men likevel smilende og spent- fullstendig og komplett ubetinget og ubegrunnet. Spent på hva? Fremtiden, planer, drømmer? Hva er det som driver meg?

Hjertet hopper over fire slag, men tar dem igjen i rask forfølgelse etterpå, og nervene ligger på utsiden av huden. Skjelver kanskje litt, men bare litt. Bare av spenning. Ikke at der er noe å være spent for, men jeg ønsker å ivareta følelsen så lenge den er der.

Jeg er nyforelsket igjen. Ikke i en annen person, ikke i en annen gjenstand, men i deg. Det oppsto av seg selv, av ingen god grunn, for ingen god forklaring. Jeg jager den ikke bort, men jeg nyter den. Jeg kjenner det i nesen, i beina, i brystet. Jeg lukker øynene og nyter det.

Hvorfor kommer den nå? Skal jeg overhodet stille spørsmål ved det? Skal jeg fortelle deg om det eller skal jeg la det være? Trenger du å lese at jeg har den samme småsjenerte, ekstatiske og nervøse følelsen jeg hadde for to år siden? Trenger du å lese at den er sterkere enn den har vært før, at den nyforelskelsen jeg har snakket om siden den gangen for alle de årene siden ikke har vært noe annet enn helt vanlig kjærlighet?

Nå er den her, som den var før og når jeg møtte deg for første gang. Den brenner seg inn i sinnet mitt, får meg til å rødme, smile og vri sjenert på meg under dynen. Jeg minnes å ha lange samtaler på nett, minnes å sende meldinger på telefonen med bittesmå hint, uten å prøve å avsløre meg for mye- som jeg alltid klarer. Forventer å sovne alene i kveld, å tenke på hvordan det vil bli å møtes for første gang. På om det blir eller om det forsvinner.

Ikke la den forsvinne, den følelsen. Det føles så godt å ha den i kroppen, å vite at sånn var det. Akkurat sånn. Det føles så godt å vite at jeg fortsatt kan få den følelsen. Bedre enn du aner.